Sigfred Endresen forsøker å berolige med at Sola kommune tar lav og kontrollert risiko. Men det avgjørende spørsmålet står fortsatt ubesvart: Hvorfor skal kommunen i det hele tatt ta denne risikoen med 200 millioner av innbyggernes penger, når kommunen samtidig har store gjeldsforpliktelser?

Sammenhengen mellom risiko og avkastning er enkel: lav risiko gir lav avkastning.

I oppbyggingsfasen, der porteføljen i hovedsak består av obligasjoner, er forventet meravkastning ifølge SpareBank 1 Markets’ presentasjon til formannskapet trolig rundt 1 prosentpoeng over kommunens lånerente. Det er en svært begrenset gevinst.

Når aksjeandelen etter hvert økes, kan forventet meravkastning stige til 2–4 prosentpoeng. Men da øker også risikoen betydelig.

I de samme vurderingene pekes det på at porteføljen i urolige tider kan falle 10–20 prosent i verdi. På en ramme på 200 millioner kroner tilsvarer det et potensielt verdifall på 20–40 millioner kroner, for en forventet meravkastning på i størrelsesorden 2–8 millioner kroner årlig.

Dette er ikke et usannsynlig scenario – det er en helt normal del av markedsrisikoen.

Da blir spørsmålet desto mer relevant: Er det fornuftig å utsette fellesskapets midler for denne typen risiko, for en relativt begrenset og usikker meravkastning?

Sola kommune har allerede betydelig gjeld, over to milliarder kroner, med utsikter til ytterligere sterk økning i gjeld. Nedbetaling av lån gir en risikofri «avkastning» tilsvarende lånerenten. Det er en sikker gevinst – uten svingninger og uten risiko for tap.

Hvis argumentet er at kommunen har overskuddslikviditet, finnes det et alternativ som både er enkelt og risikofritt: å redusere gjelden. Det gir umiddelbar og forutsigbar økonomisk effekt.

Dette handler derfor ikke om hvorvidt man kan drive aktiv forvaltning innenfor et finansreglement. Det handler om man bør. Når oppsiden er begrenset og nedsiden er reell, fremstår dette som et unødvendig risikoprosjekt med innbyggernes penger.

At det er etablert et bufferfond for å håndtere svingninger, burde i seg selv være et varsel om risikoen – ikke et argument for å gå videre.

Når kommunens driftsutgifter allerede er presset, med prognoser som viser betydelige underskudd i formannskapets budsjettoppfølging, burde hovedfokuset være økonomisk kontroll – ikke økt eksponering mot finansmarkedet for å «redde stumpene».

I 2023 stemte alle partier unntatt Høyre og SV mot å plassere midler i aksjemarkedet. Nå har Høyre fått med seg Ap og KrF gjennom den nye posisjonen, mens SV i dette møtet mente det ikke er riktig å gamble med innbyggernes penger og stemte sammen med FrP.

Når et såpass inngripende vedtak fattes med knappest mulig flertall, bør det i seg selv være et signal om at dette er et omstridt og risikofylt valg.

Med knappest mulig margin, seks mot fem stemmer i formannskapet, har posisjonen valgt å åpne døren til finansmarkedet. 200 millioner kroner av innbyggernes penger skal plasseres i aksjer, fond og obligasjoner.

Dette omtales som «forsiktig forvaltning». La oss heller kalle det hva det er. Spekulasjon.

For dette handler ikke om trygg drift av kommunen. Det handler om å ta risiko for å hente noen ekstra prosent i avkastning. En slags kommunal gambling, bare med én avgjørende forskjell. Det er ikke deres penger. Det er felleskapets penger.

Enda mer oppsiktsvekkende er hva man velger bort. Sola er en kommune med betydelig gjeld. Det mest naturlige, og mest ansvarlige burde vært å bruke overskudd til å betale ned gjeld og redusere renteutgifter. Hver krone brukt på nedbetaling er penger spart i renter. Det er sikker avkastning, helt uten risiko.

Men det er tydeligvis ikke «spennende» nok. I stedet velger posisjonen å sende pengene ut i et uforutsigbart marked, hvor gevinsten er usikker og tap er fullt mulig. Samtidig argumenteres det med at kommunen «kan tåle svingninger». Men hvem er det egentlig som skal tåle disse svingningene? Det er ikke politikerne. Det er innbyggerne gjennom potensielt dårligere tjenester, kutt eller økte avgifter dersom dette slår feil.

Vi lever i en tid preget av økonomisk uro og usikkerhet. Likevel velger flertallet av formannskapet i Sola å gå motsatt vei av sunn økonomisk fornuft. Når løsningen på en presset kommuneøkonomi blir å ta større risiko, er det et tegn på at man har mistet retning. En kommune skal ikke opptre som et investeringsselskap. Den skal forvalte pengene trygt, forutsigbart og med respekt for at dette er fellesskapets midler. Likevel velger posisjonen i Sola å gjøre det motsatte. De spiller med innbyggernes penger, og de gjør det med knappest mulig flertall. Det er ikke bare uklokt. Det er uansvarlig. Dette bør velgerne merke seg.

Hvorfor har vi egentlig lokaldemokrati, når staten likevel setter streken med rød penn hver gang et enstemmig kommunalt vedtak ikke passer inn i et prinsipielt skriv?

Saken om det lille selskapslokalet på Kolnes er et skoleeksempel på hvordan Statsforvalteren i Rogaland overkjører lokalt folkestyret. Utvalg for plan og miljø i Sola kommune behandlet saken grundig og var enstemmig positive. Likevel velger Statsforvalteren å gripe inn og stoppe prosjektet, ikke fordi det er dokumentert skadelig, men fordi det i teorien kan være problematisk.

Dette er ikke god forvaltning. Det er maktarroganse. Et mini selskapslokale, fremstilt som et storproblem. La oss være ærlige. Det er snakk om et lite, intimt selskapslokale, med maks 30–40 gjester, noen få ganger i måneden, på en boligtomt uten aktiv landbruksdrift.

Likevel omtales prosjektet som om det utgjør en alvorlig trussel mot jordvernet i Rogaland. Statsforvalteren argumenterer med «fragmentering», «trafikksikkerhet» og «nasjonale føringer», men uten å dokumentere at dette konkrete tiltaket faktisk vil skape reelle problemer.

Lokale politikere, med lokalkunnskap og ansvar, har vurdert dette annerledes. Det burde telle mer enn generelle formuleringer hentet fra et rundskriv. Når teori slår virkelighet, mister lokaldemokratiet sin verdi.

Budskapet fra staten er i praksis dette: Ønsker du å skape noe selv, på egen eiendom, tilpasset familieliv og økonomisk virkelighet, da bør du helst la være. Har du ikke råd til sentrumsnære lokaler, kollektivknutepunkt og høye leiekostnader, er det tydeligvis ikke plass til deg i Norge i 2026.

Statsforvalteren etterlyser sentral plassering. Det er lett å kreve, langt vanskeligere å leve etter, særlig for vanlige folk uten kapital i ryggen.

Dette er ikke god næringspolitikk. Det er sentralisering forkledd som prinsippfasthet. Og hva med gårdsutsalgene? Statsforvalterens argumentasjon reiser også et betimelig spørsmål: Hvis økt trafikk i landbruksområder er så problematisk, hvorfor gjelder ikke dette konsekvent?

Skal også gårdsutsalg, små arrangementer og tilleggsnæringer i landbruket fases ut og flyttes til sentrum? Eller er det slik at staten snur seg dit vinden blåser og slår ekstra hardt ned på prosjekter som ikke passer inn i et standardisert skjema?

Når enstemmige vedtak i lokale planutvalg blir overprøvd uten solide, faktiske begrunnelser, sender det et alvorlig signal til både politikere og innbyggere. Bruker du tid, kompetanse og engasjement lokalt, kan alt likevel skylles bort fra et kontor i Stavanger eller Oslo.

Det svekker tilliten til systemet. Det kveler også initiativ. Jordvern er viktig. Men jordvern handler også om klok bruk og utvikling i takt med lokalsamfunnet. Ikke om å stoppe ethvert forsiktig, gjennomtenkt initiativ fordi det er enklest å si nei.

Nå er saken tilbake hos politikerne i Sola. Vi bør stå opp for sitt eget vedtak, og sende et tydelig signal tilbake. Lokaldemokratiet i Sola er ikke ment å være pynt.

Omorganiseringen i solaskolen fremstilles som et nødvendig økonomisk tiltak. Pressede budsjetter og behov for mer fleksibel ressursbruk brukes som begrunnelse. Det som i liten grad diskuteres, er om beslutningene faktisk er økonomisk riktige, ikke bare på kort sikt, men for kommunen over tid.

I Sola er Fremskrittspartiet særlig tydelig på ansvarlig økonomistyring og på at vedtatte budsjettrammer skal holdes.

Nettopp derfor er det avgjørende at kommunens administrative ledelse, inkludert skolesjefen, tar beslutninger som er økonomisk forsvarlige både på kort og lang sikt, ikke bare budsjetteknisk ryddige innenfor ett regnskapsår.

Den pågående omorganiseringen innebærer at miljøterapeuter, miljøarbeidere og assistenter må søke på sine egne stillinger på nytt, samtidig som flere stillinger vurderes gjort om til kombinerte skole–SFO‑roller.

På et regneark kan dette se effektivt ut.

Færre stillingskategorier

Mer fleksibilitet

Lavere kostnader

Problemet er at dette regnestykket stopper der.

Disse rollene representerer forebyggende kompetanse. De bidrar til stabilitet, reduserer uro og konflikter, og demper behovet for kostbare enkelttiltak. Når denne kompetansen svekkes eller forsvinner, forsvinner ikke kostnadene, de flyttes. Ofte til andre budsjettposter. Ofte til senere år.

Mange av de ansatte som nå rammes, har spesialkompetanse rettet mot barn med særskilte behov. Flere har bakgrunn som sykepleiere eller annet helsepersonell. De har valgt skolen fordi kontinuitet og relasjonsbygging gir effekt over tid. Når stillingene endres så fundamentalt at disse fagpersonene vurderer å slutte, mister kommunen ikke bare ansatte, den mister investeringer det har tatt år å bygge opp.

Turnover er ikke gratis. Rekruttering er ikke gratis.

Midlertidige løsninger, økt belastning på lærere, høyere sykefravær og økt behov for spesialpedagogiske tiltak har en reell økonomisk kostnad. Forskjellen er at disse kostnadene sjelden belastes samme budsjett som fikk «gevinsten» av omorganiseringen.

Dette er kjernen i utfordringen. Budsjettstyringen belønner raske kutt, men tar ikke ansvar for langsiktige konsekvenser.

For barna betyr dette tap av kjente voksne og økt utrygghet. For elever med særskilte behov kan konsekvensene være store. Nye voksne betyr nye relasjoner, nye grenser og ny uforutsigbarhet. For kommunen betyr det økt risiko for eskalering, både faglig og økonomisk.

God økonomistyring handler ikke bare om å få tallene til å gå opp ved årsskiftet. Den handler om å ta beslutninger som reduserer framtidige kostnader, ikke skyver dem foran seg.

Derfor bør skolesjefen og kommunens administrative ledelse stille seg et grunnleggende spørsmål før denne omorganiseringen videreføres. Er dette økonomisk ansvarlig styring , eller en kortsiktig budsjetteknisk løsning som skaper større og dyrere problemer over tid?

For når økonomiske prinsipper skal tas på alvor, må de gjelde både i dag og i morgen.

Vi som vokste opp i Stavanger husker Lindøy som barndommens ultimate skremsel. «Oppfører du deg ikke, havner du på Lindøy.» Vi satt tause på Tau-ferja og stirret mot øya vi fryktet mer enn alt annet. Og nettopp derfor fungerte trusselen: Den satte grenser.

I dag er grensene borte – og det synes. Ungdomskriminaliteten skyter i været, og gjerningspersonene blir yngre for hvert år. Løsningene som foreslås er de samme gamle: Flere tiltak, mer dialog, nye prosjekter, bedre fritidstilbud. Det er fint, men det fungerer åpenbart ikke. Tallene peker én vei – oppover.

Hvorfor tør ingen å foreslå noe som faktisk kan virke? Hvorfor er alt som innebærer konsekvens, ansvar og struktur blitt tabu?

Kanskje tiden er inne for å skjerpe kravene for de som havner på Lindøy. Ikke som et straffekoloni-museum, men som et sted der ungdom som er på vei utfor faktisk får et realitetsblikk. Ingen mobil. Ingen TikTok. Ingen kompisgjeng som dyrker kriminell status. Bare tid, arbeid, ansvar – og konsekvenser. Lage sin egen mat. Vaske sine egne klær. Kjenne på realiteten: Livet stiller krav.

Vi lærte det tidlig. I dag lærer mange det aldri.

Det høres hardt ut – men hva er egentlig hardest? Et opphold på Lindøy, eller et liv der kriminalitet blir normalisert, grenser flyttes og unge havner i fengsel før de fyller atten?

Vi i Sola Frp stiller oss undrende til de foreslåtte planene om å gjøre bygningene på Sola sjø om til studentboliger. Dette fremstår som en lite gjennomtenkt prioritering, særlig med tanke på kommunens økonomiske situasjon og det akutte behovet for boliger til ROP-teamet.

Bygningene på Sola sjø kunne med en realistisk oppgradering vært tatt i bruk til nettopp dette formålet, en løsning som både er økonomisk ansvarlig og til det beste for innbyggerne.

Vi har ved flere anledninger foreslått dette, både i våre budsjettinnspill og gjennom tidligere innlegg i Solabladet.

Tilbakemeldingen fra posisjonen og administrasjonen har vært at byggene ikke er egnet, og at et oppussingsbehov på 10 millioner kroner er «langt unna det som er nødvendig».

Nå leser vi at de samme byggene vurderes som aktuelle for studentboliger.

Da må vi spørre: Hva har endret seg? Hvilke vurderinger ligger til grunn?

I en tid med presset kommuneøkonomi og sprengte investeringsbudsjetter må vi prioritere løsninger som er både realistiske og ansvarlige. Dersom argumentet mot ROP-bruk er at Sola sjø ikke er «sentrumsnært nok», vil vi påpeke at beliggenheten er både rolig, praktisk og godt egnet for målgruppen.

Det er også bekymringsfullt at det skal ha blitt inngått en intensjonsavtale mellom kommunen og utbyggere uten politisk behandling. Dette strider mot reguleringsformålet og er et eksempel på prosesser vi har advart mot.

Sola Frp er ikke imot at Sola sjø tas i bruk, tvert imot. Men når kommunen planlegger investeringer på mellom 100 og 200 millioner kroner i ROP-boliger i Kleppvegen, fremstår det som uansvarlig å avskrive en eksisterende og potensielt egnet eiendom.

Vi mener det er på høy tid å tenke nytt og handle ansvarlig. Kommunen må ta tilbake økonomisk kontroll og satse på løsninger som er gode, rimelige og bærekraftige, til beste for både unge og eldre innbyggere. Prestisjeprosjekter som øker kostnadene har vi rett og slett ikke råd til.

Sola kommune har hevdet at bygget er uegnet for ROP-brukere, som ofte har lavere boevne og dermed krever enklere standard. Dersom bygget ikke er egnet for denne gruppen uten store rehabiliteringskostnader, hvordan kan det da være egnet for studenter?

Er det ikke slik at Sola kommune som utleier og byggeier også har ansvar for standarden, og ikke kan fraskrive seg dette ved å leie ut «as is» og skylde på leietakers ansvar?

Burde ikke slike leieavtaler vært forelagt formannskapet for vurdering – og hvorfor er ikke dette gjort?

Hvor lang er en slik leieavtale, og i hvilken grad binder den kommunens bruk av eiendommen?